Lyst å ta dere noen år tilbake i tid da kroppen min sa stopp for alvor og jeg bare eksisterte ikke levde for å si det sånn.
Til sommeren er det 10 år siden jeg ble alene og det var på tide, kom meg ut av noe som ikke var bra for meg.
Men da for første gang i mitt liv klarte kroppen min å slappe av og ikke være i beredskap hele tiden, da smalt det ene etter det andre frem og ting ble tøft alene.
Jeg hadde da en jobb jeg måtte pendle til nesten en time hver vei eller i rushtrafikken var det mye lenger tid og det endte med at jeg måtte forandre arbeidstid for å rekke til barnehage eller når den tid kom sfo, for ikke kjøre som et svin og risikere noe eller komme for sent.
Hadde allerede da hatt en del smerter i nakken og viste seg at det var en prolaps , og smertehelvete fra anna verden starta, helfo klarte ikke overholde frist for operasjon da dagen etter den var gått ut ringte jeg og vips to dager senere hadde jeg time på Ullevål sykehus og ble operert og helt fin, yey …. not just kidding for da smalt ryggen til ny mr og jeg ser tydelig på bildet at noe e galt for det var mørk flekk som ikke skulle være der, tiden før dette da hadde jeg mer og mer slitet med ryggen og smerter , slet med å gå, så fikk jeg da svar på dette, joda modick forandring i ryggraden grad to.
Ut av det ene smertehelvete og over i det andre mye sånn livet alt hadde gått til da men, å sitte alene med så mye smerter med et barn som krever mye pga utfordringer der, migrene som smalt så hardt til at jeg gikk med anfall opptil 24 dager i mnd. med flere anfall om dagen.
Livet er ikke for pingler, fikk fibro diagnosen ( den kunne spores tilbake til jeg var rundt 18 år), Me diagnosen, ja di kom på løpende bånd fæltes det ut som.
Jeg levd ikke jeg eksisterte bare nesten i fire år, klarte kun akkurat det jeg måtte, opp på morran med kidden lage mat, få på skolen, møter, sofa , hente , lage mat og lekser så var det som jeg ble slått i bakhodet og klarte ikke røre en musken i kroppen, fire år gikk før jeg mer eller mindre klarte å stable meg opp på beina og klarte å leve og ikke bare eksitere.
Jeg ble ufør, den gamle meg med så mye energi og fikk unna ting på et blunk var borte for alltid, ho kom aldri tilbake mer, det tok tid å lære meg og akseptere at livet ville aldri bli som det var, jeg mista stor del av den jeg var, måtte finne meg selv på nytt igjen , det viktige e å la en sørge over at livet aldri vil bli det samme igjen men fortsatt kan bli bra, men er en prosess man må gjennom.
Årene som har gått har jeg akseptert at ok den gamle meg er borte og jeg må lære å finne nye løsninger på ting jeg må lære å lytte mer til kroppen og hva den sier ellers smeller det til og det ganger ingen, diagnosene kommer enda på løpende bånd at jeg blir helt matt til tider skal det aldri si stopp, er mange ganger jeg tenker jaja eneste som mangler er kreften men tru meg kommer den denne veien så skal jeg slå den også, ikke noe har knekt meg til nå så da skal ikke noe gjøre det heller.
Mye i livet skjer og mye kan forandre livet men vi må bare lære oss å leve med mye og ikke alt e like lett men det vittigste e å ikke gi seg men fortsette til du finner den måten som er lettere for deg, jeg sliter enda den dag i dag med å ikke gjøre for mye ene dagen for da smeller det neste osv osv, men jeg kan ikke slutte å leve heller , det skal ingen gjør.
Vi snubler, vi lærer, vi reiser oss, vi faller, men ikke gi deg <3
Jeg sitter jeg ser rundt meg alt jeg burde gjøre og må gjøre, jeg sliter mye om dagen med smerter og utmattelse og ser ikke helt lyset hele tiden i enden av tunellen men jeg vet den e der.
Jeg har mye jeg må få orden her før konfirmasjonen nå til våren , og grøsser for hver dag som går der jeg ikke får gjort noen ting men jeg vet også at når energien kommer så får jeg gjort det jeg må, jeg klarer bestandig målene jeg har med å få ting ferdig på som e viktige så skal klare dette også. Men er tøft når energien er null, utmattelsen smeller til, smerter osv. osv. osv. , its my life haha
Skulder verker av makrame og skriving så skal stoppe nå og gå å lage middagen, ønsker dere alle en fin søndag vider og husk ikke gi dere selv om ting ser mørkt ut